Hjem til rhKnoff AS
Utredning, evaluering og utviklingsbistand innenfor organisasjon og ledelse

CV for Richard H Knoff

Oppdragsomtaler:
Strategi
Struktur
Systemer
Samarbeid
Kurs

Prosjektrapporter

Publiserte artikler mv

PSYSOS -
arbeidsmiljø og ledelse

Lekdommere: Utvalg og tjenestegjøring

Rapport for Lekdommerutvalget

Richard H Knoff
rhKnoff AS // Organisasjon og ledelse, Oslo - april 2002

SAMMENDRAG

Mandat og metode

Lekdommerutvalget har bestilt denne undersøkelsen for å få et sikrere kunnskapsgrunnlag vedrørende

• valget av lekdommere,
• lekdommernes tjenestegjøring,
• deres skikkethet,
• godtgjørelsen for tjenestegjøring,
• løpende administrasjon av tjenestegjøringen,
• mv.

Undersøkelsen er gjennomført ved hjelp av spørreskjemaer til samtlige domstoler, samtlige kommuner og et utvalg lekdommere i Gulating lagdømme. Svarprosenten er usedvanlig høy – over 90 % i alle tre respondentgrupper.

Utvalgene

Det vanligste er utvalgsstørrelser på mellom 30 og 59. Bare de aller største kommunene har lagmannsrettutvalg med flere enn 60 lekdommere. Det vanligste er at tingrettutvalgene er drøyt 4 ganger så store som lagmannsrettutvalgene.

En fjerdedel av lekdommerne er i aldersgruppen 55–59 år. Over halvparten er i alderen 45–60 år.Det har vært hevdet at pensjonister er overrepresentert blant lekdommerne. Funnene viser imidlertid at svært få lekdommere er over 70 år. Aldersgruppen over 75 år er nesten ikke representert.

Aldersgruppen under 30 er også svært beskjedent representert, med 1,5 % av totalen.

Ingen av lekdommerne har oppgitt noe annet statsborgerskap enn norsk. Hele 98 % oppgir at de er av norsk etnisk opprinnelse. Blant de 2 % med annen etnisk opprinnelse er halvparten nordiske. Innslaget av lekdommere med annen europeisk opprinnelse eller bakgrunn fra andre verdensdeler er bagatellmessig, og står ikke i forhold til fordelingen i befolkningen.

Lekdommergruppen omfatter øyensynlig uforholdsmessig mange med postgymnasial utdannelse. Det ser imidlertid også ut til at gruppen med lav utdannelse er større enn i befolkningen totalt.

Nær 45 % av lekdommerne er ansatt i stat eller kommune. En fjerdedel er ansatt i næringslivet, mens 17 % er selvstendig næringsdrivende. Offentlig sektor er dermed kraftig overrepresentert i lekdommerutvalgene. Andelen selvstendig næringsdrivende er imidlertid også høy. Denne overrepresentasjonen skyldes langt på vei et høyt innslag av Senterpartimedlemmer.

Inntektsnivået blant lekdommerne er betraktelig bedre enn i befolkningen totalt. Nær 40 % av lekdommerne har en årsinntekt på over kr 300.000. Dette er langt flere enn i befolkningen som helhet, men andelen må ses i sammenheng med den skjeve aldersfordelingen blant lekdommerne.

Til sammen 63 % har angitt at de er medlem i et politisk parti nå. Kristelig Folkeparti og særlig Senterpartiet er betydelig overrepresentert i lekdommerutvalgene, mens Sosialistisk Venstreparti og særlig Fremskrittspartiet er kraftig underrepresentert.

Nesten halvparten av lekdommerne oppgir at de har politiske verv i dag. En mindre andel oppgir at de har tre verv eller flere. Bare en tredjedel av lekdommerne har aldri hatt politiske verv.

Hele 20 % er kommunestyremedlemmer, og så mange som 6 % av lekdommerne sitter i formannskapet. Det er 60 ganger så mange som det antallet man ville fått dersom lekdommerne ble trukket tilfeldig.

Bare 17 % angir at de ikke er medlem av noen organisasjon. Rundt 20 % av lekdommerne er medlem av tre eller flere organisasjoner.

Vel en tredjepart av respondentene har bare vært valgt til et lekdommerutvalg i inneværende periode. Ytterligere 30 % har én periode til bak seg Noen få respondenter har oppgitt at de har vært oppnevnt i seks, syv eller åtte perioder.

Oppsummert kan vi beskrive den typiske lekdommer som en etnisk norsk kvinne eller mann i femtiårene, med svært lang eller svært lite utdannelse og relativt høy inntekt, og som har eller har hatt lokalpolitiske verv, kanskje på høyt nivå. Utvalgenes sammensetning ligger altså til rette for at unge lovbrytere ikke dømmes av sine «likemenn» eller av «et tverrsnitt av befolkningen», men av veletablerte personer i foreldregenerasjonen.

Valget

I halvparten av kommunene får de politiske partiene i kommunestyret ansvar for å skaffe kandidater. I tredjeparten av disse tilfellene blir antall kandidater pr parti fordelt forholdsmessig etter antall representanter i kommunestyret. I 15 % av kommunene ble oppgaven gitt til kommunestyrerepresentantene personlig, og i 10 % av kommunene tok administrasjonen seg av søket.

De aller fleste kommunene tar utgangspunkt i listene fra forrige periode. Bare 1 % oppgir at (hovedvekten av) kandidatene ble trukket fra manntallet; enda færre oppgir at «allmennheten ble oppfordret til å melde sin interesse». Noe flere nevner «bekjentskap» som viktigste utpekningsmetode.

«Gjenvalg» og «politisk medlemskap» avmerkes oftest når lekdommerne selv skal forklare hvorfor de er valgt. Ved første gangs valg mener hele 50 % at politisk medlemskap var hovedgrunn. Bare 1–2 % oppgir at de meldte seg selv.Bare 6 av de 72 kommunene opplyser at de «gjorde noe for å sikre at minoriteter ble representert i utvalgene».

Temmelig nøyaktig halvparten av lekdommerne oppgir at kommunene «så vidt de vet» ikke gjorde noen undersøkelser av deres egnethet. Nesten like mange angir at «de(n) som ba meg stille til valg, kjenner meg». Kommunene angir også oftest «personlig kjennskap» som undersøkelsesmetode. Noen kommuner sjekker vandel, unngår kandidater over en viss alder, og/eller orienterer kandidatene om utelukkelses- og fritaksgrunner.

Drøyt 40 % av lekdommerne angir at de kunne si nei hvis de ikke ønsket å bli valgt. Omtrent like mange oppgir at de ble valgt uten å bli spurt.

Nær 50 % av kommunene mottok ikke noen fritakssøknader fra kandidater til lagmannsrettutvalget. Det er noe vanligere at kandidater til tingrettutvalget søker fritak Få kommuner mottar fritakssøknader fra mer enn 10–12 % av kandidatene. Søknader om fritak forekommer sjelden i de minste kommunene, og flere ganger så hyppig i de største kommunene enn i de mellomstore.Kommunene har en enkel praksis for behandlingen av fritakssøknader: 4 % av kommunene avslo samtlige, mens de øvrige 96 % innvilget samtlige søknader.

Det hører til sjeldenhetene at lekdommere søker seg fritatt fra utvalget når de først er valgt. Til gjengjeld ble samtlige fritakssøknader innvilget ved siste valg.

Domstolene er relativt godt fornøyd med samarbeidet med kommunen(e) om oppnevnelsen til lekdommerutvalgene.

Tjenestegjøring

Midtveis i inneværende periode opplyser nær 30 % i tingrettutvalgene og ca 20 % i lagmannsrettutvalgene at de ikke har tjenestegjort i inneværende periode. Blant dem som er valgt inn i begge utvalg, er denne andelen bare 12 %.

Pr februar 2002 har drøyt 40 % i tingrettutvalgene og vel 50 % i lagmannsrettutvalgene møtt i retten én gang. Rundt femteparten har møtt to ganger, mens noen få har møtt tre til fem ganger.

Lagmannsretten krever betydelig mer tid pr tjenestegjøring enn tingretten. Bare 40 % i tingrettutvalgene har sittet i retten i mer enn 1–2 dager. Blant lekdommerne i lagmannsretten har rundt én tredjedel møtt i 1–2 dager, én tredjedel i 3–4 dager, og en drøy fjerdedel i 1–2 uker. En andel på drøyt 5 % har sittet i retten i 3 uker eller mer.Bare 10–15 % av respondentene har aldri møtt i retten, verken i denne eller tidligere funksjonsperioder. Det vanligste er ett oppmøte, bortsett fra for dem som er valgt inn i begge utvalg, der to tjenestegjøringer er vanligst. Rundt en tredjepart i begge utvalgstyper har tjenestegjort mer enn fire ganger.Til sammen to tredjedeler av lekdommerne samler seg om én til to ganger i året som en passende frekvens for tjenestegjøring. Under 10 % mener at én gang pr periode bør rekke. Flere kommenterer at man trenger rutine og kjennskap til rettssystemet for å kunne gjøre en god jobb. På den annen side synes nesten ingen at man bør tjenestegjøre mer enn tre–fire ganger i året.Også blant domstolene mener mange at én til to ganger pr år er passe. Tredjeparten av domstolene mener imidlertid at meddommere i tingretten bør tjenestegjøre tre–fire ganger i året. Ingen av domstolene anbefaler at tingrett-lekdommere tjenestegjør sjeldnere enn én gang pr år. Femteparten av domstolene mener at ca én gang pr år er passe for meddommere til lagmannsretten. Ingen av domstolene mener lagmannsrett-lekdommere bør tjenestegjøre mer enn to ganger i året.Halvparten av domstolene erklærer seg tilfreds med domstollovens regler for uttak til enkeltsaker. Noen domstoler har noen forslag til endringer.

En tredjedel av respondentene har søkt om og fått innvilget fritak i enkeltsaker i inneværende periode. De aller fleste av disse har søkt og fått fritak én gang. Blant de få som er valgt inn i begge utvalg, har hele 80 % søkt om fritak; 20 % har søkt om fritak tre–fem ganger i inneværende periode. Dette kan tyde på at det ikke er noen god idé å velge inn én og samme person i begge utvalg.Blant dem som er valgt inn i ett utvalg, oppgir bare 2 % at de har fått avslag på en fritakssøknad i inneværende periode. Blant dem som er valgt inn i begge utvalg, er andelen 25 %.

Domstolenes anslag over fritakssøknader ligger høyere enn det lekdommerne oppgir. Den vanligste oppfatningen i domstolene er at mellom 6 og 12 % ber seg fritatt. Mange domstoler mener imidlertid at andelen fritakssøknader ligger enda høyere.

Ifølge lekdommerne selv er «arbeidssituasjon/tjenestereise» den hyppigst forekommende grunnen til å søke fritak i enkeltsaker, særlig blant dem som sitter i begge utvalg. «Ferie» er årsak til nær 15 % av søknadene totalt, mens «egen sykdom» og «andre grunner» hver dekker nær 20 % av tilfellene. Sykdom er også særlig hyppig blant dem som sitter i begge utvalg.

Domstolene gir et noenlunde tilsvarende bilde av begrunnelsene i fritakssøknadene.

Ifølge domstolenes anslag kommer det flest fritakssøknader fra selvstendig næringsdrivende. De offentlig ansatte er underrepresentert. Dette bildet stemmer dårlig overens med hva lekdommerne selv rapporterer. Andelene som har søkt fritak er temmelig lik innenfor hver av «yrkesgruppene». Det er faktisk noe færre blant de selvstendig næringsdrivende som oppgir at de har bedt seg fritatt i enkeltsaker.

Domstolene stiller seg gjennomgående velvillige til fritakssøknader. Rundt 30 % av domstolene har innvilget 99–100 % av søknadene, og ytterligere en femtepart innvilger 95 %. De mest restriktive domstolene angir at de innvilger 80 % av søknadene.

Skikkethet

Det hører til sjeldenhetene at domstolen kommer i tvil om en lekdommers skikkethet i løpet av prosessen. Totalt har det vært tvil i rundt 3,5 % av tilfellene. Nesten halvparten av tvilstilfellene er knyttet til «dårlig syn eller hørsel»; ytterligere 1 % gjelder «problemer med å oppfatte og huske».

Mange har inntrykk av at det er «for mange gamle» lekdommere. Det er imidlertid lite som tyder på at eldre lekdommere – definert som dem over 65 – er overrepresentert i retten.Et flertall av domstolene tilhengere av en øvre aldersgrense, mens bare et mindretall tar et klart standpunkt for å heve den nedre aldersgrensen. De fleste domstolene mener at man iallfall ikke bør ha fylt 73 år på valgtidspunktet.

Godtgjørelsen

Nær 80 % av lekdommerne erklærer at godtgjørelsens størrelse har lite eller intet å si for deres motivasjon for å møte i retten. Under 10 % sier at dette «absolutt» har noe å si. Samtidig har svært mange av lekdommerne kommentert godtgjørelsesspørsmål i fritekst. Flere av disse kommentarene gjelder godtgjørelse for selvstendig næringsdrivende.

Rundt en fjerdepart av domstolene har inntrykk av at godtgjørelsens størrelse «absolutt» påvirker lekdommernes vilje til å tjenestegjøre.

Et flertall av lekdommerne mener at de som får dekket tapt arbeidsfortjeneste, bør få godtgjørelse i tillegg. Et relativt stort mindretall er helt eller delvis uenig.

Godtgjørelsen er nå kr 250 pr dag. Bare 15 % av lekdommerne synes dét er passe. Det alternativ som blinkes ut hyppigst, ligger ikke mye høyere – drøyt 40 % mener beløpet bør ligge i området 300–500 kr. Like mange mener imidlertid at beløpet bør være mellom 550 og 1.000 kr, eller enda høyere.

Ajourhold og kontroll

Kommunen løpende kontroll av utvalgene begrenser seg stort sett til ajourhold av adresser. Drøyt 60 % av kommunene følger opp disse i løpet av funksjonsperioden

Kommunene er jevnt over ganske tilfreds med samarbeidet med både tingrettene og lagmannsretten (snitt = 3,5 og 3,4). Bare rundt 15 % mener samarbeidet fungerer dårlig.

Domstolene er generelt mindre tilfreds enn kommunene. Ca 40 % har merket av for «svært dårlig» eller «ganske dårlig» samarbeid. Det er særlig manglende melding om dødsfall, flytting, nye telefonnumre og straffbare forhold i funksjonsperioden som skaper problemer.

Fremtidige ordninger

Flere lekdommere har generelle kommentarer til lekdommerordningen. De fleste fremholder at ordningen er et demokratisk innslag i rettspleien og bør videreføres. Noen er mer skeptiske, bl a pga pressens rolle.

Både domstolene og kommunene er bedt om å ta stilling til hvem som bør foreta valget dersom meddommerne og lagrettemedlemmene skal velges på en mer tilfeldig måte i fremtiden.

Halvparten av kommunene går inn for at kommunestyret fortsatt bør stå for utvalget. Bare en drøy femtepart av domstolene mener det samme. Domstolene mener oftere oppgaven bør legges til et administrativt organ i kommunene eller til fylkesmannen. Andelen som foreslår at domstolene skal ta seg av oppgaven, ligger rundt 20 % blant både kommunene og domstolene selv.

Blant de kommuner som kommenterer dette spørsmålet, tar flere avstand fra en mer tilfeldig utvelgelse. Flere kommuner, og én domstol, fremholder at hvem som trekker må være likegyldig dersom utvalgene skal trekkes tilfeldig av en datamaskin.

Kommunene er bedt om å vurdere om saksbehandlingsreglene hensiktsmessige, gitt at kommunen fortsatt skal foreta valget. De største kommunene er minst fornøyd, mens de mindre kommunene er ganske godt fornøyd.

Bare domstolene er spurt om hvem som bør velge skjønnsmenn i fremtiden. Anbefalingene fordeler seg ganske jevnt på de fire kategoriene kommunestyret, administrativt organ i kommunen, fylkesmann og domstol.

For å laste ned hele rapporten i Acrobat-format (1,1 Mb): Klikk her.