Røyk
ved servering:
Evaluering i sammendrag
Rapport for
Statens tobakksskaderåd
om holdninger og atferd blant
tilsynsmyndigheter,
eiere/drivere og publikum
Richard
H Knoff
rhKnoff AS // Organisasjon og ledelse, Oslo - november
1999
KAPITTEL
5: ANBEFALINGER
Konklusjoner vedrørende regelverkets funksjonsnivå i
dag
Det kan konkluderes med følgende:
- Forskriften etterleves svært ulikt i ulike typer etablissement.
I spisesteder følges reglene stort sett bra. Den røykfrie
sonen er nok mange steder noe for liten, men den er som regel mer enn
stor nok til å dekke etterspørselen, og dermed oppfylles
i og for seg forskriftens intensjon om et tilbud til dem som vil unngå passiv
røyking. I drikke- og dansesteder forekommer derimot forskriftsbrudd
ofte.
- Nesten ingen gjester har opplevd at brudd på røykebestemmelsene
blir påtalt.
- Myndighetenes håndhevelse av forskriften er svært variabel.
I minst 30 % av kommunene utøves det intet tilsyn. Tilfeldig
oppfølging og ulik praktisering fører til risiko
for konkurransevridning til fordel for serveringssteder som ikke tar
regelverket alvorlig.
- De sanksjonsmidler som finnes i dag, er ganske effektive når
de tas i bruk. Tilsynsmyndighetene foretrekker imidlertid uformelle
reaksjonsformer. En del bransjefolk etterlyser kraftigere og mer
konsekvente reaksjoner mot serveringssteder som bryter bestemmelsene.
- Dagens regelverk er problematisk i mange tilsynsutøveres øyne.
Under femteparten later til å være tilfreds med det. Drøyt
halvparten av tilsynsutøverne ønsker skjerpelser, men
nesten like mange er imot.
- De fleste bransjefolk mener at bestemmelsene er svært vanskelige å etterleve
i drikke- og dansesteder, og går inn for differensierte regler.
- Blant publikum gir et flertall uttrykk for at de helst
vil oppholde seg i røykfrie soner, iallfall i spisesteder. De fleste mener
at dagens regler om 50 % røykfrie bord og seter er passe, men kan godt tenke seg skjerpelser i retning av påbud om faste
skilt eller skillevegger mellom røykfri sone og røykesone.
Skjerpet tilsyn?
Undersøkelsen blant tilsynsmyndighetene avdekket beskjeden
tilsynsaktivitet i mange kommuner. Serveringsbransjen har reagert på at
helseministeren våren 1999 varslet skjerpelser av regelverket
fordi tilsynsmyndighetene ikke gjør jobben sin. Det fremholdes
at man nå må konsentrere arbeidet om å gjøre
gjeldende regler virksomme.
En generell skjerpelse fordi noen ikke følger dagens regler,
vil ramme de lovlydige og ha liten eller ingen virkning overfor de
nonchalante. Verken dagens regelverk eller en skjerpet utgave vil
få den
tilsiktede effekt med mindre det gjøres noe med oppdagelsesrisiko
og sanksjonsnivå.
Det bør dermed være liten tvil om at økt innsats
og ensartet praksis mht tilsyn bør ha høy prioritet i
en eventuell opptrappingsplan rettet mot røyking i serveringssteder.
Slik tilsynet er organisert i dag, med overarbeidede kommuneleger
som tilsynsansvarlige i de fleste kommuner, virker det lite sannsynlig
at en slik utvikling vil skje av seg selv. Organisatorisk ville det
nok være fordelaktig om de praktiske tilsynsoppgavene ble plassert
hos skjenkekontrollen eller helsekonsulenter/avdelinger der slike finnes.
I mange kommuner kommer imidlertid røyketilsyn svært langt
ned på prioriteringslisten i trange tider.
Ved et statlig initiativ for styrket tilsyn bør departementet
ta stilling til og gi tydelig uttrykk for hvor strengt regelverket
skal fortolkes, bl a når det gjelder dispensasjonsadgang.
Ganske mange - kanskje opp mot 35-40 % - av de kommunale tilsynsutøverne
vil nok nødig stå for en streng praksis uten anledning
til "rimelighetsbetraktninger".
Forskriftsendringer?
Slik den er utformet i dag, gir forskriften ikke noe fullgodt
vern mot passiv røyking i serveringssteder. Minimumskravene i regelverket
er ikke tilstrekkelige til å sikre et røykfritt miljø for
dem som overhodet ikke tåler eller aksepterer tobakksrøyk.
Hvorvidt
selve forskriften bør endres, er et politisk spørsmål.
Iallfall seks alternativer peker seg ut.
1. La forskriften stå uforandret
Mange bransjefolk og "de moderate" tilsynsutøverne
mener man nå bør la regelverket få virke en stund
og se om det vil gå seg til. Med de problemene som er påvist,
er imidlertid dette alternativet neppe tilfredsstillende.
2. Fastsette en beskjeden tilstramming eller presisering
Som et minimum bør det kunne stilles (tydeligere) krav om faste
skilter og røykfri atkomst til toaletter. Det er ikke fremkommet
velbegrunnede motforestillinger mot slike skjerpelser. Et påbud
om faste skilt har stor oppslutning blant publikum.
3. Skille mellom servering av mat og drikke
Svært mange bransjefolk går inn for differensierte regler
for spisesteder på den ene side og drikke/dansesteder på den
annen, der det lempes på kravene for de sistnevnte. Også blant
tilsynsutøverne har en anselig gruppe tatt til orde for en slik
løsning, men enda flere er imot. Publikum later ikke til å se
det som naturlig med ulike regler.
En liberalisering for pub/bar/klubb-segmentet vil ikke løse
problemene der de er størst. En lempning av regelverket til
et nivå som er mer praktiserbart kan imidlertid styrke forskriftens
troverdighet.
En variant der man beholder dagens regler for drikkestedene og skjerper
dem for spisestedene, har etter funnene å dømme lite for
seg. Dagens regler fungerer i hovedsak godt i spisestedene. For drikkestedene
er det etterlevelsen som svikter, og uten styrket håndhevelse
vil det neppe skje noen større utvikling i dette segmentet.
Eventuelle lempninger av krav til røykfrie soner kan kombineres
med normer for nikotininnhold i luften, eller knyttes til bestemte
klokkeslett. Av hensyn til steder som serverer mat inntil et visst
tidspunkt og opererer som pub deretter, bør en unngå bestemmelser
som kategoriserer serveringsstedene som enten spisested eller drikkested.
De strengere reglene bør gjelde så lenge det serveres
mat.
4. Kun krav til luftkvalitet
Mye tyder på at verken myndighetene eller bransjen har oversikt
over konsekvensene av en omlegging til rene luftkvalitetskrav. Eiere
kan bli sittende igjen med svære utlegg til løsninger
som ikke virker. En slik regelendring bør neppe innføres
før konsekvensene er nærmere utredet.
Den mest interessante muligheten er kanskje å innføre
en grenseverdi for nikotininnhold i luften som et alternativt krav
til sonebestemmelsen - og/eller som en betingelse for delvis avvikling
av sonekrav i drikke- og dansesteder.
5. Påby fysisk atskilte soner med og uten røyk
Et påbud om skillevegger står for de fleste bransjefolk
som den definitivt verste løsningen. Det fremholdes at en fysisk
avdeling er teknisk umulig i mange lokaler, og vil ødelegge
miljø og atmosfære i mange andre. Det fremholdes videre
at de røykfrie avdelingene vil bli stående tomme, noe
som innebærer en stor økonomisk belastning. "Moderate" og "liberale" tilsynsutøvere
støtter disse synspunktene, mens mange "restriktive" og "frustrerte" tilsynsutøvere
går inn for et påbud om fysiske skiller. MMIs undersøkelse
tyder på at publikum har lite imot skillevegger eller egne røykerom
- men respondentene kan ha uttalt seg generelt, uten et klart bilde
av hva skillevegger faktisk vil innebære for miljø og
atmosfære i mindre utesteder.
Alt i alt har en slik løsning åpenbart flere ulemper.
For myndighetene kan et påbud om skillevegger skape problemer
på lengre sikt. Det vil bli vanskelig å utvide sonene eller
innføre totalforbud senere dersom eierne nå pålegges
store ombyggingskostnader.
Dersom en likevel krever skillevegger nå, må bestemmelsen
følges av et skjerpet krav om ventilasjon i røykeavdelingen.
6. Innføre totalforbud mot røyking i serveringssteder
Mellom halvparten og to tredjedeler av befolkningen er motstandere
av et totalforbud mot røyking i serveringssteder. Blant eiere
og drivere er et stort flertall helt eller for det meste uenige i en
slik skjerpelse. Blant tilsynsutøverne får dette forslaget
svært blandet oppslutning; det finner støtte hos "de
frustrerte" og "de restriktive", men på ingen
måte hos "de moderate" og "de liberale".
Det er vanskelig å vite om et totalforbud vil ha så svære
konsekvenser for bransjens overlevelsesevne som det bransjen selv hevder.
Om et totalforbud vil ha kraftigere effekter enn en skjerpet praktisering
av dagens regelverk, og hva nettovirkningen vil bli, har vi ikke grunnlag
for å mene noe sikkert om. Det er imidlertid fare for at gjestene
vil sabotere en slik bestemmelse, og iallfall i bar/pub-segmentet vil
et totalforbud skape brannfare innendørs og risiko for ordensproblemer
og skader som følge av ukontrollert drikking og slagsmål
på gaten. En innføring av totalforbud allerede nå vil
også skape et legitimitetsproblem blant eiere som har gjort en
innsats for å tilpasse seg dagens regelverk.
Sluttkommentar
I intervjuer har representanter for serveringsbransjen fastslått
ganske omsvøpsløst at "gjestene får det som
de vil på restaurant". Det er bare delvis korrekt. De som
får sine ønsker oppfylt, er gjester som har påvirkningskraft
- fordi de utgjør et flertall eller et betydelig mindretall,
og/eller fordi de kan støtte seg til et regelverk som faktisk
håndheves.
I spisestedene er regelverket og publikums ønsker i noenlunde
harmoni i dag. Her har utviklingen gått ganske fort. Å befordre
endrede omgangsformer og røykevaner hos det typiske drikkestedsklientell,
vil imidlertid være en vanskelig oppgave på kort sikt.
Det er forståelig at serveringsbransjen ikke ønsker å sitte
igjen med hovedansvaret for denne oppgaven. Dersom sentrale myndigheter
velger å satse på et regelverk publikum avviser, må det
iallfall unngås at belastningen faller på de mest pliktoppfyllende
restauratørene, mens de mindre seriøse lar røyken
drive. Da må tilsynsaktiviteten bringes opp på et annet
nivå enn hittil.
For å laste
ned hele rapporten i Acrobat-format (380 Kb): Klikk her.
|
