Hjem til rhKnoff AS
Utredning, evaluering og utviklingsbistand innenfor organisasjon og ledelse

CV for Richard H Knoff

Oppdragsomtaler:
Strategi
Struktur
Systemer
Samarbeid
Kurs

Prosjektrapporter

Publiserte artikler mv

PSYSOS -
arbeidsmiljø og ledelse

"FENGSLET I FENGSLET

Skadevirkninger av isolering -
i laboratorier og fengsler

I Tidsskrift for kriminalomsorg, 1983, 27 (nr 3), s 119-123

Debatten

Både i Norge og i andre land har bruk av enerom og isolat i fengslene vært et omdiskutert tema. I mars 1982 tok Fengselsstyret initiativ til å endre § 53.3 i fengselsreglementet om forebyggende eneromsinnsettelse av sikkerhets- og ordensgrunner. I mai gikk ekspedisjonssjefen ut offentlig for å klargjøre begreper og offentlig politikk.

Problematikken er vanskelig. Derfor synes jeg det er beklagelig at debatten har vist enkelte svakheter:

• Det skilles ikke nok mellom forskjellige isolasjonsformer, som varetektsisolering, sikkerhetscelle og kortvarig eneromsrefselse. Samtidig blir anekdotiske rapporter fra fengselsisolering nevnt i samme åndedrag som psykologiske eksperimenter med sanseinnskrenkning, såkalt sensorisk deprivasjon. Dermed tegnes det et lite nyansert bilde av dramatiske psykiske avvik som alminnelige "reaksjoner på isolering".
• Fengselsfolk er ofte negative til å diskutere slike "interne spørsmål" som isolasjon. Noen avviser forskningsdataene, og sier at opplysningene ikke er troverdige. Dette begrunner de med at de er kommet fram etter et samarbeid mellom fanger og aktivister, eller med at laboratoriesituasjonen og situasjonen for den innsatte ikke har noe felles.

Til det siste kan det bemerkes at vi selvfølgelig ikke kan bruke resultatene fra laboratorieforskningen ukritisk på situasjonen til dem som er satt i enerom. Men særlig i den forskningen som har vært utført i de siste 15 årene, finner vi resultater som vi kan overføre. En "fordel" ved deprivasjonseksperimentene er bl a at de ikke er satt i gang ut fra noe kriminalpolitisk siktemål.

Isolering i laboratorier

Resultatene fra laboratorieforskningen viser at innesperring og/eller sosial isolasjon kan framkalle pseudohallusinasjoner, tankesvekkelser, desorientering og svikt i realitetskontakt. Den kan også føre til forstyrrelser i identitet og selvoppfatning, kommunikasjonsvansker og forstyrrelser i forholdet til andre, rastløshet, senket prestasjonsevne, og visse psykofysiologiske forstyrrelser.

Dersom forsøkspersonen i tillegg utsettes for sanseinnskrenkning, som innebærer at sansestimuleringen er sterkt redusert, f eks ved mørke og øreklokker, blir disse virkningene forstørret. I tillegg framkalles nokså uvanlige opplevelser og tanker, foruten angst.

De fleste svekkelsene eller forstyrrelsene som er påvist i eksperimentelle situasjoner, er imidlertid som regel kortvarige. Funnene tyder på at ethvert individ har et biologisk bestemt behov for en variert sansepåvirkning og aktivitet. Dette er den viktigste konklusjonen vi kan ta med oss når vi skal overføre resultatene fra laboratorieforskningen til bruken av isolering av innsatte.

Bruk av isolering i fengsler

Flere momenter taler for at isolasjon på mange måter kan ha større negativ virkning for innsatt enn for gjennomsnittsborgeren. I fengsel er isolasjonen ikke frivillig. Dessuten er det mye psykiske problemer blant innsatte. Dette gjør det sannsynlig at de innsatte ofte har mindre å gå på.

Sikkerhetscelle, varetektsisolering og langvarig "selvisolering" må regnes som de alvorligere formene for isolasjon i fengsler. Ut fra forskningsresultatene synes det hevet over tvil at disse formene må påføre de innsatte psykiske og psykofysiske forstyrrelser og svekkelser i klasse med dem som er nevnt ovenfor.

Det er umulig å drive systematiske "forsøk" med isolasjon av innsatte. Derfor må kunnskapen om virkninger bygge på naturlig observasjon og rapporterte erfaringer. Det kan være rimelig å ta visse forbehold ved vurderingen av slike rapporter. Om man sammenholder forskningen fra fengsler med laboratorieresultatene, kan det likevel trekkes klare konklusjoner:

• For det første må det erkjennes at isolering i de former vi finner i fengsler, er egnet til å frambringe forstyrrelser. Den akutte påkjenning når sitt høydepunkt allerede i isolasjonens 2. døgn, men reaksjonene forsvinner stort sett nokså raskt etter isolasjonens opphør. Ved opphold utover en måneds tid må en imidlertid regne med varige følger.
• For det andre er individuelle forskjeller i toleranse uhyre store. Et flertall tåler trolig kortere tids fengselsisolering ganske bra, mens andre påføres lidelse og eventuelt skade. I praksis er det nærmest ugjørlig å få utpekt og fritatt dem som ikke bør isoleres.

Belastning og rettferdighet

Disse forholdene leder mot sentrale verdispørsmål som humanitet og likhet i rettspleien. Det blir alvorlig å bruke isolering som straff overfor dem som tåler dette dårlig. En kan ikke forsvare psykiske skader som et tilsiktet onde i et sivilisert samfunn. Fengselsvesenet er da også pålagt å bøte på slike virkninger. Hovedtendensen i den kriminalpolitiske tenkningen krever økt vekt på rettferdighet ved bruk av straff. Det må da bli desto vanskeligere å akseptere inngrep som rammer så ulikt. Imidlertid er eneromsrefselse den eneste isolasjonstypen med egentlig straffefunksjon, og denne typen isolering er paradoksalt nok den minst belastende.

Bort fra isolering?

Isolering i enhver form bør brukes så lite som mulig. Politi, rettsvesen og fengselsvesen bør dessuten i større grad forsøke å minske de mulige skadevirkningene ved den isoleringen som måtte være nødvendig. Følgende anbefales:

1. Varetektsisolering og tortur har vært sammenlignet. Dersom en skal kunne avvise denne sammenlikningen, må en være sikker på at isoleringen ikke virker slik at den frambringer tilståelser gjennom påføring av lidelse. Kriteriene bør være meget strenge, og tidsrammen bør reduseres i forhold til i dag. En bør utvide mulighetene for stimulering, aktivitet og kontakt. Saksbehandlingen bør ta hensyn til de fengsledes behov for kunnskap om situasjonen sin.
2. For å forebygge langvarig selvbestemt isolering, må fengslene effektivt motarbeide kriminell virksomhet innenfor murene - spesielt narkotikaomsetningen. Dette kan føre med seg at en må isolere andre innsatte, men også at en forbedrer de alminnelige soningsvilkårene, slik at markedet for rusmidler svekkes. Behandlingsinstitusjoner og fengselsanstalter bør være mye mer velvillige overfor overføringssøknader fra langtidsisolerte enn de er i dag.
3. Et opphold på en sikkerhetscelle bør ikke vare ut over noen få timer. Frist for meldeplikt til Fengselsstyret bør settes til ett døgn, ikke fjorten dager som nå. Radio bør kunne benyttes. En bør oftere prøve samtale og medmenneskelig kontakt som alternativt virkemiddel.
4. Forebyggende eneromsinnsettelse bør en begrunne skriftlig, og kontakt med andre innsatte bør tillates om dette er mulig (f eks lufting i gruppe).
5. Det bør vurderes grundigere om det er mulig å erstatte eneromsrefselse med andre sanksjoner - f eks bøteleggelse eller inndragelse av fordeler. En mulighet kan være å refse med "delvis eneromsinnsettelse", slik at bare fritiden eller arbeidstiden blir tilbragt i enerom.

Det kan ikke herske tvil om at det er berettiget å rette søkelyset mot fengselsisolering. Selv om kritikken tidvis blir unyansert, er det etter mitt syn meget uheldig om den møtes med følelsesladd forsvar eller massiv avvisning: Det vil tilsløre at man også innen fengselsvesenet er opptatt av og bekymret over isoleringen og dens virkninger, og gi grobunn for nye anklager. Så vel de innsatte som fengselsvesenet selv vil være mer tjent med en åpen diskusjon om disse spørsmålene.

Artikkelen er en sterkt forkortet utgave av et foredrag på et seminar arrangert av Rådet for Videregående Opplæring på Nordsjø Turisthotell, Akkerhaugen, i 1982. En mer omfattende tekst med litteraturreferanser er gitt ut som særtrykk nr 1 i "Fengselsskolens Småskriftserie" (Kriminalomsorgens Utdanningssenter i Oslo). Klikk her for å laste ned Acrobat PDF-utgave.